Noen ganger legger jeg merke til barn som går med lette skritt og smil om munnen, men som likevel utstråler underliggende frykt. En gang da jeg var på turnen med sønnen min, så jeg en jente som dette. Jeg møtte henne og moren på tribunen, og det var lillebroren som var på turn, noe jeg forsto etterpå da jeg så dem samlet.
Jenta sa til moren at hun måtte på do, og moren begynte å dra i jentas arm, vingle den, og skrek hvorfor sa hun ikke det før de gikk opp på tribunen. Jenta stod og trippet av tissetrang, og moren ristet armen hennes enda mer, før de to forsvant bortover avsatsen mens moren gneldret. Jeg satt der i sjokk.
Da de kom tilbake, var det tydelig at de kjente flere av de voksne som hadde kommet til etterpå, for de satte seg sammen med en gruppe folk hvor det var andre barn som smålekte på tribunen. Barna hang i stengene, hoppet fra en avsats til neste. Da så jeg at jenta hang seg på, hun smilte hele tiden et kunstig smil, kikket på moren sin jevnlig, lekte og smilte for full hals. Jeg følte at det ville være umulig å konfrontere denne moren, hun var overvennlig mot de voksne som satt der, smilte mykt til de andre barna, med en slags omsorg og hjelpsomhet. Jeg var skremt av episoden, og jeg satt og tenkte på hvordan man skal hjelpe barn med mødre som dette?
Jeg så henne snakke hardt til sønnen, jentas lillebror, etter at turnen var ferdig, ute i gangen da han skulle ta ytterjakken på. Han begynte å gråte, og hun truet. Jeg passerte og møtte blikket til jenta som virket bekymret, ville lillebroren klare å reagere rett mot moren? Jeg kjente at jenta oset frykt.
Hvordan skulle denne jenta klare å uttrykke det hun følte og si sannheten til noen? Hun ble straffet for å si at hun måtte på do, hvor sannsynlig er det ikke at hun er redd for sin mor? Kanskje hun utsatte å si at hun måtte på do, fordi hun er så redd hele tiden. Kanskje hun håpet at tisset skulle forsvinne, ba en bønn inni seg for å slippe å si hun måtte på do, men da hun kom på tribunen forstod hun at tisset ikke ville forsvinne. Til slutt sa hun det, og hun ble ristet og straffet. Hvordan skal jenta fortelle sannheten? Moren smiler til de andre, er så søt og snill mot de andre barna, er enige med de voksne og medgjørlig. Jenta ser. Hun får det med seg. Det er nesten for mye forlangt at jenta skal klare å si sannheten. Man må regne med at hun ikke vil gjøre det, og jentas barnesinn og kropp vil fylles med vanskelige tanker og vonde følelser som forblir skjult for omverdenen.
Jenta vil lære seg å smile når det gjør mest vondt. Hun lærer at hennes følelser ikke betyr noe og at alt må dekkes over med smil, til og med latter. Hun smiler mens slag faller inn i sjelen og gjør skade. Når hun vokser kan hun fortsette på samme måte. Hun blir vant til å ha det vondt inni seg, blir nervøs når hun ikke lider, det er som å være tilbake i håpet om at noen ville se eller hjelpe, men det skjedde ikke. Når den vonde smerten over å ikke leve som seg, men stå på sideveien og late som, og holde alt inne, lekker ut og blir synlig får jenta angst. Angsten vokser inn i alt, og jenta ses på med bekymring, nå er hun syk.
Andre voksne spør: Blir du mobbet på skolen, har du tanker om deg selv som er dumme, har det skjedd noe spesielt, er det noe du går og tenker på, det er ikke noe å være redd for, hva er du redd for?
Jenta kan ikke svare på noe. Morens blikk er på jenta selv om hun sitter alene med helsesøsteren eller psykologen. Det er altfor lang vei inn til det som er sant. En voksen ville brukt mange år på det og valgt mange andre veier før den rette, hvordan skal denne jenta klare å gå den veien? Moren er i og rundt jenta selv om hun sitter hos legen eller en snill terapeut.
