Begrepet syndebukk stammer fra det gamle og nye testamentet i bibelen, hvor det blant annet står at synder ble lagt på hodet til en geitebukk som ble sendt alene ut i ødemarken for å bære syndene bort. Geitebukken ble en offerkalv for at folket skulle slippe syndene sine, og på den måten bli skyldfrie. Nå er dette en metafor, men liknende prinsipp foregår faktisk i dag, innad i miljøer, grupper og familier.

Nå er det ikke slik at det finnes noen ødemark syndebukker blir sendt ut i (kanskje bortsett fra innad i seg selv), men den kan holdes nær og kjær som internalisert symptombærer av andres uønskede følelser og indre konflikter. Hvorfor og hvordan skapes en slik syndebukk? Dette har jeg lyst å prøve å belyse i dette innlegget, og baserer meg på kunnskap jeg har tilegnet meg, observasjoner og egne erfaringer.

Syndebukk er en rolle man erverver i en gruppe, familie eller et miljø, som altså har til hensikt å avlede oppmerksomheten på problemer som tilhører systemet eller andre personer, ved å gjøre syndebukken til kilde. Det inkluderer også projiseringer av uønsket adferd og følelser, hvor syndebukken blir ansvarlig for følelser og trekk som ikke tilhører han eller henne. Dette er ubevisste dynamikker som kan ha store konsekvenser for den som blir brukt på denne måten.

Det er mer vanlig enn vi liker å tro, og det skjer i alle samfunnslag. Skapelsen av en syndebukk kan på flere vis springe ut fra samfunnstabuer som får oss til å skjule indre sår og vanskelige følelser, og fremstå som sterke, uangripelige og mer vellykkede. En annen innfallsvinkel er tendensen til over-aktivisering av venstre hjernehalvdel og mentale prosesser på bekostning av emosjonell innsikt og prosessering.

Når dette er normen i et miljø, og man ikke relaterer seg til undertrykte følelser, egen bagasje og evt traumer, oppstår et stort behov for projisering. Her ligger også kimen til syndebukk-scenariet. For når personer med makt ikke kan eller vil ta eierskap til egne emosjonelle konflikter, blir de ufrivillig skapere av et dysfunksjonelt miljø, fordi de styrer gruppedynamikken og tildeling av roller som kamuflerer og vedlikeholder dette avviket. Innad i familien eller miljøet vil disse rollene vanskeliggjøre en naturlig og sunn omgang med hverandre. Det kan skape uro, utrygghet, fravær av respekt og en manglende aksept av den enkeltes følelser. Følgene blir ofte forskjellsbehandling, synlig eller skjult krenkelse og fornektelse av de aktuelle forholdene. Syndebukken er den som størstedelen av skam, skyld og destruktive følelser rettes mot, slik at de andre kan gå fri og fremstå som mer normale, gode og funksjonsdyktige. Og for at gruppemiljøet gjenoppretter en viss ro og orden.

Dette er som nevnt ubevisste dynamikker, og noe man ofte ikke er klar over foregår. Det er som om alle utvikler skylapper i dette scenariet, og kjenner at de har mye å tape på å fjerne disse lappene.  

En person kan gjøres til syndebukk gjennom at han eller hun lett kan oppleve seg selv som ansvarlig, har karaktertrekk som er egnet, og har svake personlige grenser. Miljøet eller resten av familien må også ubevisst støtte opp under denne overføringen, og føle seg tjent med det. Hvem er mer utsatt for dette enn et sensitivt barn? Det er også et slikt barn som ubevisst velges ut, fordi de er mottakelige og enkelt kan formes til rollen. De vil vise mest følelser, stress og sykdomstegn på den urolige atmosfæren og på den måten trigge de voksnes indre konflikter. Som igjen vil bekrefte barnet i rollen som «sykeliggjort».

Sannheten er at dette barnet er det emosjonelt sunneste og at reaksjonene til barnet er helt naturlige. Barnet blir syk av et sykt system.

De voksne som bruker barn på denne måten, vil se den uønskede adferden og de mørke følelsene i dette barnet uansett, og holde fokuset der. På den måten kan personene leve i ubevissthet og manglende ansvar til sine indre mønstre og konflikter. Den destruktive familiedynamikken eller miljødynamikken kan også i mange tilfeller forbli en dyp hemmelighet. De voksne lever gjerne med normalitet, komfort og stor sosial krets, til tross for sine dysfunksjonelle avvik. Ofte er dette ytrestyrte mennesker med sterke fasader og aktive liv, og mange kan bli oppfattet som hjelpere og ressurssterke.

Men hva hender med barnet?

Barnet får internalisert et livssaboterende mønster uten å vite det. Det er som et program som ruller i bakgrunnen og som barnet aldri stiller spørsmål ved, men det kjenner at livet ofte gjør vondt. Barnet vil ha vanskeligheter med å oppleve og verdsette egne følelser, fordi det stadig blir ansvarliggjort for de andres emosjonelle sider, og vil ofte motta negative beskjeder eller oppleve seg selv som slemt, vanskelig, sykt osv. Barnet vil også ha vanskeligheter med å bli kjent med sine egne behov og kunne blomstre i sine evner og potensial. I stedet blir det etter hvert hemmet i sin livsutfoldelse, og bruker energien på å kompensere, og hanske med altfor mye vanskelig materiale som ikke lar seg løse. Her hører skam til, men det kan også være frykt, angst, sinne, utagering, depresjon, skyld og underprestering.

Dette barnet vil etter hvert gå inn i voksenalderen med rollen som syndebukk dypt forankret i sitt vesen. Det er som et hjerneprogram som gjennomsyrer valgene de tar og de nye relasjonene som utvikles. Selv om en syndebukk kan oppnå flotte ting og kan få mennesker inn i livet som er genuine og som ikke vil bruke dem som syndebukk, er det som regel unntaket. Personen selv vil også ha vansker med å slå seg til ro med sine seirer eller gode vennskap. Syndebukken er som en vibrasjon som ikke kan «matche» positive følelser som i suksess, blomstring, anerkjennelse og glede. Personen vil derfor sabotere slike følelser og situasjoner som bringer slike følelser, da vedkommende føler seg tvunget til det. Samtidig lider han eller hun over dette.

På et bevisst plan søker personen helbredelse og ønsker lykke, trygghet og gode ting for seg selv. Men på et ubevisst plan er personen fortsatt syndebukken i sitt opprinnelige miljø og i relasjoner fra voksenlivet hvor tilsvarende overføringer av skyld og feil er blitt etablert. Ikke minst bærer de dette stempelet i dypet av seg selv. Vibrasjonen av syndebukk er den mest kjente og fortrolige. Det er beaten av et jeg, en rolle, en forpliktelse, et ansvar. Personen kjenner det som sant, og har en grunnfølelse av å være verdiløs, være uten rettigheter og ikke fortjene gode ting. Han eller hun kan leve med disse løgnene lenge, kanskje hele livet.

Tegn på at man kan være en syndebukk / bære en indre syndebukk:

• ​Motstand til å formidle dype behov og ønsker (uten at det oppleves som selvforsvar)

• Føler lett skyld for ting som ikke er ens ansvar

• Vedvarende uro, angstlidelser og depresjoner

• Emosjonell bagasje som oppleves ufordøyelig

• Sosial skam (synlig eller skjult)

• Har ofte stort uforløst potensiale

• Kan trues av en dyp usikkerhet uansett suksessrate, prestasjoner og status

• Kan lett gi bort kraften i møte med dysfunksjonelle personer og settinger

• Vanskeligheter med å ta imot og føle seg fortjent av gode ting

• People-pleaser (noen ganger people-hater)

• Høy grad av selvsabotasje

• Vanskeligheter med å stå opp for seg selv og formidle naturlig selvrespekt

• Kan godta ting som for andre ville vært utenkelig

• Når andre mennesker kjenner etter hva de føler om f.eks en ny sosial situasjon, vil en typisk syndebukk tenke: hva må jeg føle for å bli akseptert her, og ikke true de andre? 

Trekk som kan legge grunnlag for at en person blir syndebukk:

• Høysensitivitet

• Empati

•  Manglende grenser

•  Stor sårbarhet og følsomhet

•  Kan ha trekk som vekker negative assosiasjoner i gruppen/familien

•  Våkenhet og høy intelligens (som kan true gruppens livsløgner og hemmeligheter oa)

•  Kan lett agere med fysiske eller psykiske symptomer på giftig miljø eller klima

•  Kan ha naturlig hang til martyr-rolle eller redde andre fra deres lidelse

***

Syndebukk-gjøring er et skjult fenomen blant annet fordi ofrene lever opp til rollen som «skyldig» eller problematisk, og blir derfor ikke identifisert som et offer. De bærer en skam som kan hindre dem i å kjempe og stå opp for seg selv, og bli synlige. De er også vant til å ta på seg skyld, og de kan være veldig lojale mot sitt miljø.

Om en syndebukk klarer å varsle, er det vanskelig å bli hørt og trodd, fordi det er et tåkelagt overgrep som stilles for dagen. Eksponeringen av undertrykte følelser og sinne kan også sette negativt søkelys på dem og frata dem den nødvendige forståelse og sympatien de så sårt hadde trengt. De kan faktisk fremkalle syndebukk-stempel fra personene de varsler til. Under innflytelse av selvsaboterende og invalidiserende tenkning, kan dette skinne gjennom og gjøre mottaker forvirret. Syndebukker er så vant til å ta skylden for ting, at når de varsler kan denne indre tilbøyeligheten fargelegge budskapet, slik at mottaker misforstår og oppfatter syndebukken som den opprinnelige kilden til problemet.  

Mange syndebukker havner tidlig i kontakt med behandlingsapparatet. Mange utvikler stressrelaterte symptomer og sykdommer, havner i psykiatrien, blir uføre, får problemer med rus, utagering og annet. Også selvmordsforsøk eller generelt sterk dødsdrift. Andre kan leve med normalitet og gli inn i samfunnet som en empatisk borger og «people-pleaser», men lide i det stille og aldri egentlig føle seg hjemme i seg selv.

Hvordan kan livet endre seg for en som er blitt stemplet som syndebukk? Hvordan kan de våkne til sannheten og gjenoppstå som det menneske de opprinnelig er?

Mye tyder på at disse personene er særlig intelligente og sensitive, noe som gir godt grunnlag for klokskap og kreativitet. De har også en stor fordel ved at de tvinges til å være indrestyrte og forholde seg til de menneskelige grunntema tidlig i livet. De har ofte stor innsikt og er gode menneskekjennere. På et subtilt plan handler livet for dem om avsløring, vekst og forandring, selv om dette i periodevis kan overskygges av lidelsene de bærer på.

Som den greske poeten Rumi uttrykte det: såret er stedet hvor lyset kommer inn i deg.

På underlig vis opererer skjebnen og livet, og det er kanskje ikke helt feil at syndebukker kan være varslere og veivisere. Men en forutsetning vil være at de selv erkjenner sannheten, og kan handle på den indre vissheten om hvem de er.

En annen viktig forutsetning er den nødvendige grensesetting i forholdet til mennesker som bruker en som syndebukk og kunne bryte mønsteret som de selv er med å opprettholder. De må ta et dedikert valg i å av-identifisere seg fra rollen og jobbe med selvhjelp og ta ansvar for eget liv. Det er en stor jobb som kreves fra personen selv.

For barn som gjøres til syndebukk enten i familie eller skole, er forståelse og våkenhet i nærmiljøet, lærere og helsevesen helt essensielt. Barn vet ikke hva som hender med dem, de er hengitt de voksne og har ikke makt til å gjøre noe med det som skjer. Her må noen inn å beskytte barnet og bidra til ansvarliggjøring av de voksne. Det er lettere sagt enn gjort, men når skapelsen av en syndebukk sidestilles med all annen form for overgrep, vil de som ser ha plikt til å handle.  

Opplysning og stadig økende bevissthet og kunnskap om dette tema, er også helt nødvendig for at endringer skal skje.

Avslutningsvis vil jeg understreke at mennesker som bruker syndebukker ofte ikke er klar over hva de gjør. De er heller ikke tjent med å unnlate å forholde seg til sine indre traumer og konflikter, fordi det umuliggjør egen healing. Det vil også frarøve personen ekte vekst og harmoni, og den befrielse som ligger i å leve med et transparent og fredfullt indre. Så alle har alt å vinne på å være ærlige om projiseringer og bruk av syndebukker. Samfunnet må ta det alvorlig også fordi dette tema trolig har forgreininger inn i mange store utfordringer som samfunnet sliter med. 

* * *

Dersom du kjenner deg igjen og føler at du er syndebukk, vit at dette er ikke din skyld. Du kan bli fri denne rollen og stoppe å ta ansvaret for andre menneskers følelser og feil. Du har rett til å leve med dine ekte følelser og velge etter dine behov. Du har rett til å beskytte deg, og være det menneske som du er. Ingen person er mer eller mindre verdt.

Uansett hvem du er…dette er til deg:

Velkommen hjem

Kjære deg, stig inn, sett deg ned og tillat å være hjemme fullt og helt. Dette er ditt hjem. Det er din trygge base, og stedet hvor du kan hvile og fylles opp. Alt her er innredet etter dine smaker og ønsker. Luften som sirkulerer her er næringsrik og frisk. Lyset er rent og gyllent. Dette lyset gjør at du kan se ting slik de er, og du kan alltid stole på at det er sant.

Inne i dette hjemmet er det bare du som kan sette din farge på vegger og ting. Det er bare du som kan fjerne noe, eller tilføre noe nytt. Alt tilhører deg, og eksisterer for å gi nettopp deg trygghet, kjærlighet og støtte. Det kan aldri forlate deg, dette hjemmet, og vil alltid være tilgjengelig, lunt og åpent for deg.

Kjære venn, slå deg til ro og finn hvile her. Tillat den kjærlige kraften å pludre og gjennomskylle deg, rense deg, og etterlate en dyp tilfredshet som du er fortjent av. Se at livet ditt skinner opp, og at usynlige hender hjelper deg frem, over bekker og tronekratt. Se at gode mennesker kommer din vei, og at de smiler og beundrer deg. De ser alle skattene du har å dele og gi, og du kan se og glede deg over deres. Se latter, se feiring, se at dere holder hender naturlig og tar stor glede i å være sammen. Dette er ditt naturlige liv, og det som er gitt deg ved fødselen. Du er i livet. Velkommen hjem.