Noen ganger legger jeg merke til barn som går med lette skritt og et smil om munnen, men i det jeg passerer dem ser jeg frykt. En gang da jeg var på turnen med sønnen min så jeg en jente som dette. Jeg møtte henne og moren på tribunen, det var lillebroren som var på turn, det skjønte jeg etterpå da jeg så de samlet. Jenta sa til moren at hun måtte på do, og moren begynte å dra i jentas arm, vingle den, skrek at hvorfor sa hun ikke det før de før gikk opp på tribunen. Jenta stod og trippet av tissetrang og moren ristet armen hennes enda mer, og så forsvant de to bortover avsatsen mens hun gneldret. Jeg satt i sjokk.

Da de kom tilbake, var det tydelig at de kjente flere av de voksne som hadde kommet til etterpå, for de satte seg sammen med en gruppe folk hvor det var andre barn som smålekte på tribunen. Barna hang i stengene, hoppet fra en avsats til neste. Da så jeg at jenta hang seg på, hun smilte hele tiden et kunstig smil, kikket på moren sin jevnlig, lekte og smilte for full hals. Jeg hadde lyst å si noe, gjøre noe for jenta, men jeg følte det ville være umulig å konfrontere denne moren. Hun var overvennlig mot de voksne som satt der, smilte mykt til de andre barna med en slags omsorg og hjelpsomhet. Jeg var skremt av episoden, og  jeg satt og tenkte på hvordan man egentlig kan hjelpe barn med mødre som dette? Hvordan kan denne jenta utrykke hvordan hun har det? Jeg så moren snakke hardt til sønnen, jentas lillebror, etter at turnen av ferdig, ute i gangen da han skulle ta ytterjakken på. Han begynte å gråte og hun truet. Jeg passerte og møtte blikket til jenta som virket bekymret, ville lillebroren klare å reagere rett mot moren?

Jeg lurer på; hvordan skal denne jenta klare å si sannheten til noen? Hun ble straffet for å si at hun måtte på do, hvor sannsynlig er det ikke at hun er redd for å sin mor? Kan hende hun utsatte å si at hun måtte på do, fordi hun er så redd for morens reaksjoner, kanskje hun håpet at tisset skulle forsvinne, men da hun kom på tribunen forstod hun at tisset ikke ville forsvinne. Til slutt sa hun det, og hun ble ristet og straffet. Hvordan skal denne jenta fortelle sannheten? Moren smiler til de andre, er så søt og snill mot de andre barna, er enige med de voksne og medgjørlig. Jenta ser. Hun får det med seg. Det er umulig for henne å si sannheten. Derfor er det trolig at jentas barnesinn og kropp vil fylles med vanskelige tanker og vonde følelser som forblir skjult for omverden.

Hun vil lære seg å smile når det gjør mest vondt. Hun lærer at hennes følelser ikke betyr noe og at alt må dekkes over med smil, til og med latter. Hun kan ikke handle på det som gjør vondt for tryggheten: moren, er den som skader. Når hun vokser opp kan hun fortsette på samme måte. Hun blir vant til å ha det vondt inni seg, blir nervøs når hun ikke har det vondt, det er som å være tilbake i håpet om at noen ville se eller hjelpe, men det skjedde ikke. Hun lever fra en sidevei og later som, og når hun ikke kan holde det inne lenger og smerten lekker ut, får jenta angst. Angsten vokser inn i alt, og jenta ses på med bekymring, nå er hun syk.

Andre voksne spør: blir du mobbet på skolen, har du tanker om deg selv som er dumme, har det skjedd noe spesielt, er det noe du går og tenker på, det er ikke noe å være redd for, hva er du redd for?

Jenta kan ikke svare på noe. Morens blikk er i jenta selv om hun sitter alene med helsesøster, eller psykologen. Det er altfor lang vei inn til det som er sant. En voksen ville brukt mange år på det og valgt mange andre veier før den rette, hvordan skal denne jenta klare å gå den veien? Moren er i og rundt jenta selv om hun sitter hos legen eller en snill terapeut. Snart foreslår legen medisiner mot angst.

Pin It on Pinterest