True Crime serien «Hvem drepte Birgitte» gikk på Tv2 høsten 2018, og inspirerte meg til å synse litt om hva jeg tror er de underliggende årsakene til at det kunne gå så galt. Hvordan kunne fetteren bli syndebukk i denne saken? Hvordan kan de ansvarlige få lov til å opprettholde denne stemplingen, til tross for at manglende bevis og åpenbare feil i etterforskningen peker mot uskyld?

Hva skal egentlig til for å bli en syndebukk? Kan hvem som helst bli det? Kunne hvilken som helst uskyldig person med tilbøyelighet til å være litt «rar», bli utpekt som drapsmann?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det ville rammet en som bare hadde ristet på hodet og fnyst det bort. Jeg tror heller ikke hvem som helst hadde fått en slik mistanke rettet mot seg når det manglet helt klart bevis.

Så hva var spesielt med fetteren?
Det er kommet frem at han er veldig intelligent. Det er kommet frem at han gikk for å være litt «rar» eller annerledes. Det er kommet frem at han hadde onanert og blitt mistenkt for å blotte seg. Mest sannsynlig i et lite samfunn som Karmøy, gikk det rykter om fetteren, og han var klar over disse. Han hadde blitt anmeldt for å blotte seg og saken ble henlagt, alt sammen nedtegnet i den lokale minneboken, folk snakket om det. Etter drapet ble folk bedt om å komme inn til avhør, og politiet ville vite hvem som var rare, hvem folk opplevde som rare, de spurte nok fetteren om det samme. På den måten fikk fetteren vite at han ville bli nevnt for politiet. Folk ville fortelle om de ydmykende episodene.

Mye forskning viser at høyt intelligente mennesker ofte er høysensitive og ekstra sårbare. De kan raskt oppfatte det som foregår i fellesrommet, ta til seg folks holdninger og de får ofte med seg det som skjer mellom linjene. De oppfatter og bearbeider ansiktsuttrykk, kroppsholdninger, stemmeleie, ser dynamikken mellom andre og kan tilegne seg en dypere innsikt og forståelse av det som skjer. Dette kan også gi større følelsesmessige utslag og reaksjoner hos dem, enn hos andre som ikke oppfatter og tar inn på samme måte, og de står dermed i fare for å vise tegn som kan forveksles med reell skyld. Allerede i begravelsen sliter fetteren og får nervøse rykninger og oppfører seg «merkelig». Dette blir lagt merke til av politiet og andre som er tilstede. I serien spilles av et lydopptak fra rettsalen, hvor fetteren beskriver at han følte seg trukket ned mot jorda av alle linsene. Han følte seg veldig mistenkeliggjort.

Nå er det ingen tvil om at fetteren i forkant av drapet gjorde handlinger som brøt med det allment aksepterte, og kanskje var lovstridige (men selv nekter han for blotting) men liknende episoder som onani kan jo skje i en busk i ny og ne, forskjellen er betydningen som blir lagt i handlingen. Og hvorfor noen demoniseres og sykeliggjøres, mens andre blir det trukket på skuldrene av; din gris, liksom. I fetterens tilfelle skjedde det første. Han fikk et stempel. I serien kommer det frem at fetteren omtales med begrep som infantil fordi han har valgt å lese Doanald Duck pocketblad da han spiste kveldsmat.
Nå blir dette trukket tilbake i ettertid, men det er viktig for det kan avsløre mye om en forutinntatt holdning til fetteren. Det synes som mange delte en tilsvarende holdning hvor han ble sett og tatt i verste mening, og hvor til og med normale handlingsmønstre ble sykeliggjort.

Det er holdninger som avgjør hvordan ting blir fordi de kan overstrømme og avlede troverdig og vesentlig informasjonen utenfra. De kan også overstyre klok bearbeidelse av fakta, og dermed sabotere for innsikt og forståelse av saken, og legge grunnlaget for en svært urettferdig og feilaktig fremstillelse. Det skaper tunnelsyn og legger føringer for at det som ikke underbygger deres holdning og syn, ikke blir sett eller ilagt verdi.

Fetteren inntok rollen som syndebukk, ergo han tilstod drapet, etter å ha blitt utsatt for lange perioder i isolasjon avbrutt av manipulative avhør. Folk i nærmiljøet, hans egen advokat og andre så ut til i begynnelsen å støtte en viss mistanke om skyld, og dette bidro trolig til å svekke hans motstandsdyktighet til hersketeknikker og manipulasjon. Det kom også frem at fetteren ble feilaktig fortalt at hans egen familie og foreldre hadde trukket tilbake alibiet, og dette blir i tv-serien fremstilt som den avgjørende biten for at fetteren gav etter for presset.

Politi og alle andre involverte oppnår tilfredstillelse når tilståelsen kommer. Alle blir lettet, trykket går ned, det hersker en følelse av seier oppi en så tragisk sak og fetteren selv opplever nesten en slags belønning fra politivesenet over tilståelsen. Slik fungerer ervervelsen av en indre syndebukk. De som har projisert skylden og ansvaret på fetteren, kan nå hente kraft og tyngde til det de har gjort gjennom at fetteren selv lever opp til skyldstempelet og gjør på en måte jobben som syndebukk av egen «fri» vilje. Men det er jo ikke sannheten og heldigvis for oss mennesker har vi en indre stemme, en indre dømmekraft som forteller oss hva som er sant. Fetteren forstår at han har gjort en falsk innrømmelse, men samtidig er han syndebukk så det oppstår et dilemma. Han kvir seg for å trekke tilståelsen og føler han svikter «de andre» når han stiller seg bak sin indre sannhet om at han er uskyldig.
Men når advokat Sjødin tar valget, så blir det lettere for ham.

Vitnemål, klare motbevis og varslinger om andre mistenkelige personer og hendelser har ikke kraft til å spjære gjennom muren av dette fenomenet «skapelsen av syndebukk» av fetteren, og det kan trolig skyldes at det er blitt for personlig. Det er ubevisste dynamikker som involverer folk på et personlig plan. Dette foregår i settinger og situasjoner, det er maktfordelinger og gruppering av mennesker som skal forholde seg til hverandre.

I denne saken ble det mest sannsynlig trigget dyp forakt. Drapet på Birgitte var en grusom sak med vonde detaljer, og tv-serien forteller om politifolk som ble personlig berørt og kjente det i ryggmargen. Det er grunn til å tro at de trengte en person å velte disse følelsene på, de trengte en løsning, og tiden gikk uten at de fant noen gjerningsmann. Det kan i tillegg handle om å slippe fri fra de ubehagelige skyggesidene som kommer når man er under press, når ting står på spill, og alt det slitne kaoset inni et menneske blir mer synlig og presser seg til overflaten. For saken dro ut, og de kom ingen vei. I serien går det frem at etterforskerne fra kripos hadde høy rang, de var som stjerner å regne, de oste myndighet og var vant til å bli lyttet til og komme å ordne opp. Men hva skjedde når løsninger uteble, kanskje noen følte de mistet ansikt, noe av anseelsen var truet, ble man fristet til å projisere i stedet for å ta ansvar for indre prosessering og det å gå i seg selv?

Jo større maktposisjon, jo viktigere er det å ha ydmykhet og fremstå ærlig, undrende og mottakelig. Forutsetningene for dette er eierskap til egne følelser og ha innsikt i seg selv, slik at man tar ansvar for sitt eget stoff. Ellers blir følgen projisering; en forflytning av de indre ubehagelige og konfliktfylte følelser ut i miljøet, som på den måten kan bli dysfunksjonelt fordi de samme personene styrer tildeling av roller som kamuflerer og vedlikeholder projiseringen. De vil på mange måter legge føringer for hvordan de andre oppfører seg og ser ting, og i et slikt scenario kan det skapes en syndebukk, hvor den sårbare fetteren ble utpekt.

Omgangen med fetteren kan ha blitt som en dårlig vane som gav dem et tilskudd av energi og avlasting. Som videre har kulminert i en sterk, overveldende antipati mot fetteren og dermed ville skyldpåføring muligens føltes godt. Når fetteren har blitt brukt på denne måten over så lang tid, vil det være som med andre vaner, de vil finne det vanskelig å slutte, noe tv-serien også bekrefter. De ansvarlige klarer ikke å ta blikket bort fra fetteren.

Noen ganger er det de mest intelligente og/eller sensitive som risikere å bli stemplet som syndebukker fordi de oppfatter ting på et dypt plan, som jeg skrev tidligere. Dette ligger ikke åpent i dagen, men kan formidles på et subtilt nivå og vil bli plukket opp av dem som er tilbøyelig til å føle seg truet. Det kan gjelde mennesker med makt eller med lederansvar som ubevisst bærer en redsel for å bli avslørt for noe, eller en redsel for å miste noe av sin posisjon. De styrer gruppedynamikken, og kan få andre med seg, mennesker som kanskje har tvil men som underkaster seg fordi de mangler selvinnsikt eller velger lettvinte løsninger som de er tjent med, eller det skjer som følge av gruppepress. Slik formes en kultur som kan vende seg mot en uskyldig person.

Å ukritisk hengi seg til holdninger som backer selvforsvaret, ignoransen og fornektelsen av ting, kan få store konsekvenser. Mange kan gå langt i å stå ved sitt syn, og kjempe som om det gjaldt livet. Trolig derfor kunne denne saken med åpenbare mangler og klare feil, passere så mange mennesker i taushet og hvor de ansvarlige svarer med å klamre seg til en syltynn tråd og late som det er fortøyningstau. Det vitner om mangel på innsikt og ansvar.

Juryen i lagmannsretten forholdt seg derimot nøytrale og kikket inn i saken gjennom åpen dør og så ting slik det var. De frifant fetteren. Men beklageligvis fikk andre makt til å videreføre og opprettholde syndebukk-stempelet gjennom å dømme ham til å betale erstatning for drapet til Birgittes foreldre. De forårsaket med dette en forlengelse av tragedien på alle hold.
Serien forteller også at det fantes lyspunkter underveis av mennesker som kom inn i saken og prøvde å dreie ting på rett kurs, uten å lykkes. Flere led som følge av sin innblanding personlige tap, men det ser ut til at de lyttes til i dag av de rette menneskene.

Min opplevelse gjennom denne True Crime serien, er at fetteren til Birgitte Tengs ble syndebukk i en dysfunksjonell kultur som bredte seg i politivesen, kripos og domsmyndigheter, og at det var mulig fordi fetteren trolig er høyt intelligent, med stor sensitivitet og sårbarhet. Summen av en rekke omstendigheter skapte et scenarium som overmakten var tjent med, og som fikk det skremmende utfallet av å viske ut sannheten.

For fetteren kan konsekvensen av å bli syndebukk, ha levd videre i ham som en sannhet satt i stein. Det er vanskelig å endre det. Han kan føle at han må gi for mye, at det alltid kreves en forklaring fra ham, at han må motbevise ting, at de andre har krav på det. Denne indre hangen til å føle skyld og gi for mye, kan fungere som en evig forfølgelse. Prisen er enorm for fetteren. Også for familien rundt.

Den selvfølgelighet å kunne stole på at solen vil stå opp på himmelen i morgen, ble tatt bort. Jeg håper de har fått noe av tilliten tilbake nå som denne serien har gått på TV2, og saken har blitt belyst på denne måten. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, og fetteren må bli noe annet enn fetteren til Birgitte Tengs.

Pin It on Pinterest